Jepp, jeg skal innrømme at jeg lar meg rive med av trender.
De smyger seg inn under huden på meg, om jeg vil det eller ei...
Men har det noe å si? Er det så fryktelig viktig for meg å gå min egen vei?
Bryr det meg egentlig?
Ikke en plass.
Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at jeg helst ikke har lyst til å bo i et hus som er som tatt ut fra en boligkatalog (og det gjør vi jo ikke heller, for der er det nemlig aldri rotete i motsetning til her, men dere skjønner hva jeg mener...)
Jeg vil gjerne at det skal være tydelig at det er nettopp vi som bor her, men jeg gidder ikke å ikke kjøpe eller vise fram noe som mange andre har heller.
(Men det kom vel klinkende klart fram av forrige innlegg, hi hi)
Derfor finnes det i skrivende stund en god del grå, sorte og hvite detaljer i heimen for tiden, med små innslag av gult, men når varmen kommer snikende, gjør nok fargene det samme:)
Derfor hiver jeg meg med på Colour addict-utfordringen i siste liten, med et steingammelt bilde av en sommerlig dessert komponert av mannen. Fargerik panna cotta i fargerike glass som vi fikk i bryllupet vårt, og med nyskjerrige barnefingre. Sommeren kan bare komme:)
